 |
| Bak skyene er himmelen alltid blå. |
*40
GLEDE
Når
jeg opplever glede i livet,
Er
det som en lykkelig erfaring
I
kjærlighet.
Der
gleden får rom
Finnes
ingen skam, ingen sorg.
Og
vi kan gå nakne for hverandre.
I
gledens rus er vi beskyttet
Av
himmelens engler,
Og
vi kan se lyset frem
Med
tillit og håp.
FAVNE
Å
favne den ene, er som å favne livet.
Vi
strekker våre armer opp
Til
høyere makter,
Til
en glede som blir båret av lys
Og
kjærlighet.
Vi
favner hverandre i glede over at vi er til,
Og
i glede over nærheten til Gud,
Som
er grunnlaget for vår eksistens.
Vi
favner hele livet som et mysterium,
Og
lager avtrykk i sanden.
Våre
navn blir skrevet i bølger.
Vi
føler oss hjemme i landskapet
Under
himmelens lys.
BARNET
VOKSER
Å
bli elsket som barn
Er
en glede som aldri dør.
Å
bli beskyttet av en mor eller far,
Gir
identitet og glede.
Og
i denne grenseløse omsorg
Kan
barnet hvile ut, og vokse
Til
glede for hele verden.
For
et barn er oss født.
*41
NOEN GANGER
Noen
ganger finner jeg ikke ord
For
mine indre tanker.
De
kommer gjerne i bilder
Eller
følelser.
Jeg
føler meg lammet når ordene er langt borte,
Og
jeg selv er til stede
Som
tjener i vingården.
Når
landskapet former seg
Foran
mine føtter, og veien blir til mens jeg går,
Føles
det som å erobre nytt land.
Noen
ganger hviler jeg i dette landskapet,
Og
kjenner at her er godt å være,
Som
et barn som er kommet hjem
Etter
en lang reise.
ØNSKER
Hele
livet er ønsker og lengsel.
Vi
må velge høyre eller venstre.
Valgene
står i kø
Som
barn i barnehagen.
Jeg
brenner for å filme ord i landskapet,
Bli
mer kjent med mitt indre
Som
jeg bærer med meg,
Og
en gang må forlate.
Men
sjelens rom, det aller helligste,
Skal
ingen makt i verden få røve fra meg.
Der
er kronen på verket,
Guds
stempel og signatur.
FRANS
Frans
fra Assisi gav alt til de fattige.
Sånn
ble han rik.
Ordene
jeg får som gave,
Gir
jeg videre til gjenbruk i tusen ledd,
Til
en evig fornyelse,
Så
jorden kan bli hellig og ren.
Det
er mitt bidrag til fellesskapet.
*42
KREKLING
Så
mykt som krekling
Med
steiner i
Kryper
sneglene på naken jord.
Og
mennesker kryper
Fra
de er små
Til
de er skyskrapere.
De
kryper over jorden vår
Og
underlegger seg
Et
teppe med strå
Til
å hvile i.
Krekling
og lyng kryper
Som
maur over store vidder,
Uten
å tenke på erobring.
De
bare kryper for å leve,
For
å favne
Det
som Gud har skapt.
ERFARINGER
Alle
mine erfaringer
Ligger
skjult i veven
Som
blomster og blad.
Uten
hemninger har jeg erfart
Gjennom
livet,
Og
ytrer meg deretter
Som
en som har reist langt.
Annerledes
er ikke verden.
Inni
meg lyser fjellet
Som
en varde,
Og
jeg klatrer med besvær
For
å komme høyere.
Om
erfaringene forteller
Sannheten
om meg,
Er
de en viser for etterkommere
Hva
jeg har lært:
Å
blåse liv i inntørkede bokstaver
Og
nytteløse ord
Til
en misjonsbefaling, å gå ut.
*43
FJELL
Fra
fjell til fjell
Stiger
jeg med vinden, alene.
Jeg
svaner ingen
Og
bøyer kroppen
Til
et nytt sprang ut.
Jeg
svaner ikke vinger,
For
jeg er lett som myrull
Og
smetter og tripper
Fra
grein til grein
Som
en sommerfugl.
Fjellet
er min trygge havn,
Der
vekten av min kropp lander
Som
et fly etter flykt.
Som
et nyfødt barn i armene,
Kommer
jeg en dag
Og
kysser min elskede
For
åpen scene.
Mitt
trygge fjell våkner,
Og
jeg er der.
RUNDT
MEG
Alt
fortsetter rundt meg.
Med
evne og kraft fortsetter planetene,
Og
øyeblikket glir hurtig forbi.
I
grove trekk blir jorden forandret, forvandlet
I
en runddans rundt meg.
Og
jeg er ingen prins,
Men
helt vanlig i høyeste grad,
Et
ekte menneske.
Rundt
meg går du, og du,
Og
alle jeg gikk forbi,
Som
det ikke ble noe av den gangen
Forelskelsen
lyste som stjerner
Dag
og natt.
*44
*44
RIKDOM
BEDRAR
En
kan leve lykkelig uten penger,
Uten
bil og båt.
Fattige
mennesker kan leve et rikt liv,
Mens
de styrtrike gråter, uten venner.
Rike
mennesker kan gi
Fattige
mennesker mat og klær.
En
dag vil fattige og rike bli venner
Som
likeverdige borgere på jorden.
Da
blomstrer Sahara.
SISTE
VERS
Siden
jeg er innskrevet
Trenger
jeg ikke plage andre å passe på.
Jeg
er innskrevet, og skatten er betalt,
Men
barndommens tempel
Er
ennå ikke ferdig.
Jeg
bygger på huset til min død.
Her
er plass for alle mine dikt.
Og
jeg legger dem i forvaring
For
pest og ildebrann.
Ingen
biskoper eller prest kan skåne meg for bålet,
Men
alle mine dikt må nok en gang opphøyes
Til
stjerner og Gud.
Mitt
indre landskap er ikke ferdig.
Drømmene
står i kø.
Jeg
har ingen å bebreide.
Når
alt kommer til alt lever jeg i paradis nå,
Eller
i en potetåker,
For
jeg har nok av alt.
Men
en gang skal jeg sove lenge,
Forvist
fra bokstaver og dikt,
For
å renskrive testamentet for neste generasjon.
Det
er en prosess jeg må ta med
Før
engelen banker på.
*45
ET
LAND
Et
land består også av mennesker,
Veier,
broer og tunneler,
Lyng
og gras.
I
nord er vi spesielt velsignet
Med
høye fjell og snø.
Og
alt vi har, er livet.
Et
land uten liv,
Er
som en ørken uten vann.
Og
hvem skapte alt dette?
Takknemmelige
går vi, hver til sitt,
Og
hviler i lengsel
Under
himmelens rutsjebane.
Et
land stuper i v-tegn en vakker dag.
Da
smuldrer jorden,
Og
menneskene får vinger.
LÆRE
Kanskje
jeg burde lære
Av
de mange spørsmål i livet?
Korte
og lange vintrer
Oppleves
ulikt fra menneske til menneske.
For
meg begynner livet under snøen,
Og
vokser til en veldig skog,
Med
røtter som klamrer seg til jorden,
Og
holder den i sjakk.
Visstnok
er jeg ung enda,
Men
jeg burde lære å si adjø,
For
en vet aldri.
Den
som styrer med slikt har taushet.
Jeg
burde lære å overlate alt til andre.
Å
være fri som fuglen, er mitt høyeste ønske.
Derfor
må jeg overlate en endeløs rad med dikt,
Og
uferdige vers, til de etterlatte.
Og
eiendommen kan de dele i båter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar