MITT INDRE LANDSKAP Del-4 (13/13) Dikt av Sigve Lauvaas

Side 16-20

STASJON

Jernbanestasjonen er åpen,

Og jeg sover der til neste tog,

Til vaktmannen kommer

Og jeg må gå den riktige veien ut,

Mellom fremmede.

Hele natten gatelangs, uten lys,

Og en koffert med deilig håndkrem,

En gave til min kjære.

Hvor hun er eller bor, ser vi klart

Når hun kommer.

Natten er mild og lukter søtt

Fra torget, eller badstuen

Til de elleville.

Stasjonen er midt i byen, med alt det innebærer

Av alkohol, tigging, og mye mer

Grusomme episoder.

Jeg kan bare ane hvor heldig jeg er

Som ikke bor fast i dette mylderet,

Men bare sirkler rundt til toget kommer.

LENGTE

Sikkert ingenting å lengte etter,

Seks milliarder mennesker

I et nåløye.

De skal alle gjennom tunnelen

Og ut i verden.

Fremdeles er der mange som venter på tur,

Og de kommer, stort sett, en etter en,

Som på rennebrett.

De lengter etter å se lyset, og møte noen

Som de kan bli glad i, og elske

Resten av livet.

De er mennesker med flakkende lykter

Som glir forbi.

*17

PRISEN

Jeg minnes prisen til en jødisk offiser:

En stjerne fra Hitler.

Og enda mer husker jeg forskeren

Som revolusjonerte verden

Med et digitalt nettverk.

Kanskje vi burde hatt et bilde av ham,

I stedet for prisen?

Jeg taler gjerne for døve, men har mine meninger

Om ubehag og behag, det uekte og det vakre,

Som slører oss hver dag

Så ansiktene våre blir skrukkete

Og alderen kryper inn

Som mørket i kjelleren til folk

Som har glemt å elske.

Jeg minnes talestasjonen hjemme,

Og naboer som kom med sine knapper.

De snakket og snakket, og ante ingen utvei

Før det digitale ble virkelighet

Til en ny generasjon.

Så takk for fortiden, som er en skammel

For mine føtter, vrakgods ved stranden.

Alt dette ble til bygningsmateriale

I den jødiske synagoge,

Der lyset er evig, og menneskene et dikt

Som løfter sine ansikter mot skaperen,

Som speil i speil.

TIE

Jeg har fortiet mye, tallrike historier er gått tapt,

Og ingen vet hvor sjelen lekker.

Men jeg har stadig overskudd til å skrive.

Ordene strømmer på som lys

Og omgir meg fra alle kanter, og er til tider

Pågående som vakre damer.

Og jeg vet ikke hvor jeg skal gjemme meg,

Og ingen vil jeg vrake.

De er som trær som gjør livet lett.

De er som en varm sommer med honning

Fra Sinai eller Negev. Fullt av kjærlighet.

*18 

KJÆRLIGHET

Takk for kjærligheten,

Og tilgi meg for alt.

Tilgi at jeg bare er en

Som aldri ble større, bedre.

Likevel hadde jeg gleden av å være

En stund i din nærhet,

Under ditt lysende skjold.

Jeg lengtet og lengtet, reiste i blinde

Etter den ene som tar imot,

Og gir alt for ingenting.

Og jeg reiser stadig med kjærlighet

I hjertekofferten, med lyset tent,

Som til en fest.

I mitt indre er jeg til stede.

Her hører jeg ekko av jallende bjeller

Som vekker meg fra ensomheten.

I vinduet er drømmen virkelig.

Og jeg blir svimmel av skrekk,

Og vokser med tilbygg.

Og verandaen strutter som månen

Mot elskede par

Etter en lang vinter.

FRED

Fred gir jeg dere.

Jeg venter ikke til jeg dør.

Friheten begynner i hjertet til den enkelte

Som tror på kjærligheten

Som en kraft, som en hilsen fra skaperen,

Som aldri er langt borte fra oss

I det indre rommet, i stillhetens hus.

*19

GRENSER

Som mennesker har vi grenser,

Og skyer flyr over hodene på folk.

Selv i en ørken kan der komme regn,

Og vinden blåser.

Vi utfordrer hverandre på veien,

Og søker skjulesteder, rom

Hvor vi kan være alene.

Vi er som fugler som flyr etter hverandre,

Og spiser av samme fat.

Og vi sitter på samme grein,

Til en etter en faller av,

Eller stormen velter hele treet,

Så vi må flykte.

Tusenvis er på flukt fra krig og ødeleggelse,

Og vil starte et nytt liv, bygge og bo

Mellom grensevaktene.

Ja, verden bedras av grenser som hviskes ut,

Og hender som åpner og lukker.

Kjærlighetens horisont er ekte,

Men menneskene blåser i himmelen

Så lenge jorden gir avling i rette tid.

Men vi kan ikke blånekte virkeligheten,

Som er takksigelse av engler

Som beveger seg mellom oss som lys

Og brev i verden, som ordet,

Som kart for levende og døde,

Der kjærligheten er et åpent spørsmål,

Og vi er svaret fra Gud.

SPØRSMÅL

Uten alle de gode spørsmål i skriften,

Hadde vi ikke alle de gode svarene.

Uten kjærligheten i verden,

Var vi ørkensand og støv.

Ta derfor godt vare på kornet,

Som modnes i oss til liv

Og overflod av liv.

Det gir håp i alderdommen

Og lykke på veien, helt frem.

*20 

ELDES

Å eldes er kanskje et privilegium?

Sier fjellet, sier skogen.

Kanskje vi skulle leve rikelig?

Før solen går ned.

Vi har ingenting å frykte.

Mennesker kommer til, og noen drar.

Men jorden har plass for alle.

Det gjelder å leve mens en kan.

En kommer tidsnok i mål.

Vi må leve nær fuglereiret, når vi eldes,

Så vi kan høre og se at livet går videre.

Vi eldes som garn, som strå og lyng.

Tiden tærer på vår gamle vev.

Kroppen blir utslitt som en gammel bukse,

Som sokker og sko.

Alt som er tilbake er et skrukket fjes

Med innsunkne øyner.

Her er visdom for millioner,

Og våre hender er åpne for kjærlighet

Fra måne og stjerner.

Raust glir vi tilbake i stolen,

Og takker for alle skritt på jord,

Selv om vi vet at mange av dem var forgjeves,

I våre øyne.

Vi hilser landskap og mennesker

Med samme glød, og gir bort alt,

For nå gjelder det å holde seg over vannet

Til vi er forglemmegei på nakne vidder.