MITT INDRE LANDSKAP Del-7 (13/13) Dikt av Sigve Lauvaas

Norsk landskap-ill

Side 33-39

UTSIKTEN

Utsikten smiler til meg, til alle,

Den smiler bortover

I klar kveldssol.

Og lampen i taket smiler,

Og doktoren sier at alt er bra,

Sel om jeg står ved stupet,

Går hjertet som i ungdommen,

Og øynene holder seg til skriften.

Her er mye å tale over.

Videre er utsikten bare fjell og vidder.

Og jeg er alene igjen,

Og fremtiden er blå.

TONER

Der er toner i luften,

Glassklare toner mellom lysskjær

Og morgentåke.

Når natten splintres i to,

Og det ene blir dag,

Henger vi sammen som fluer,

Og surrer rundt og rundt grøten

Som en stjerne.

Og tonene stikker i øyekroken

Når jeg blunker.

Det stikker i knuste glass på verandaen

Etter innbruddet.

Og jeg var alene med en engel.

Toner går ut til unge og gamle,

Og dem som er midt imellom

Bøyer seg i graset

For å se etter gresshoppene som synger

Vår og sommer,

Kjærlighet til livet, kjærlighet.

*34

FUGLER

Fuglene bor på planten vår,

Og vi vet snart ikke hvem som flyr lengst.

For alle flyr, og vi glimter forbi

Sol og måne.

Skyene er som myk snø

I et varmt og deilig rom, i et eventyrrike

Med konge og dronning.

Hvem som styrer fuglene, vet bare Gud.

Men mennesker har piloter.

Og i rekkene er klasseskillet opphevet.

Jeg reser alltid på første klasse.

SKAPET

Skapet er tomt,

Huset er kaldt, og ute regner det

I en skarp, bitende luft.

Skapet sprekker, og jeg er alene i verden,

Uten oppakking, nesten uten en tråd.

Jeg gråter ikke over tilstanden.

Det er ingenting jeg kan gjøre ved det.

Jorden seiler sin sjø,

Og jeg er på bølgene fra tidlig til sent.

Kanskje får jeg flytte snart?

KUNST

Kunsten å undres over ordene

Som hagler ned

Som stråler fra sol og stjerner, fra vinden.

De er hemmelige hjul som ruller inn

Fra alle verdens kanter

Og vil ha oppmerksomhet som små barn.

Og jeg er ingen forsker, eller terapeut.

Kunsten er bobler i tidevannet

Som ruller over jorden som bølger i tiden.

Vi skal alle leve med den i vårt indre,

I vårt evige hjem.

*35

TANKEDIKT

1.
Om sorgen ikke var så svær,

Kunne jeg dikte med kraft

Inn i en ny tid.

Om kjærligheten kom tilbake,

Ville jeg ofre alt

For å gjøre den andre lykkelig.

Om barna lekte og sang, uten bekymring,

Ville jeg tåle mer,

Og se fremtiden lyst i møte.

Om ungdommen i sin natur

Gikk til glede og fest,

Var det trøst for mitt gamle hjerte.

Om menneskene fant seg til rette,

Og levde i fred over alle grenser,

Kunne jeg sove i ro

Og drømme om den ene.

2.

Travle mennesker leser ikke tykke bøker.

Dikt er for travle mennesker,

Som vann er for melonen.

I et dikt kan en finne vennskap, og bli forelsket,

Så gradestokken revner,

Og vi må ha fly hjem før tiden.

Det uanstrengte språket i et dikt får oss til å se

På en ny måte.

Dikt er på en måte briller og berøring.

Ansikter i berøring er dikt som kvikker opp landskapet.

Og vi ser forvandlingen mennesker imellom,

Og vårt indre liv får uante dimensjoner.

  

*36 

STILLHET

Vår elskede stillhet må komme inn i rommet,

Og være et anker i vårt liv,

En helsebringende kost ved bordet,

Manna på alle våre veier.

Du klare morgenstjerne, stillhetens sol

Som rommer alt i alle, må komme inn i mitt hjerte

Og skape fred og harmoni.

Forbarm deg over oss alle, forbarm deg

Over våre ømme hjerter og stive blikk,

Som kjølner med alderen.

Du stillhet i trær og planter, hold oss frem i lyset,

Så vi kan se som et fuglehjerte

Og kjenne bølgene av din kjærlighet.

INGEN OLE BULL

Jeg er ingen Ole Bull eller Shakespeare,

Og har ingen anelse om fiolin

Eller sonetter, men skriver av hjertens lyst,

Som en foss i vårdrakt.

Jeg skriver under høye fjell

Med utsikt til havet som speiler himmelen,

Og gløder i all sitt velde.

Jeg skriver stillheten tilbake.

At hvert ord jeg berører skal få virkning,

Vet jeg ikke nå, men det er en forbrytelse å tro

At livets torner er musikk fra en blå brønn,

Uten håp til å arve en ny jord.

Jeg skriver heller ikke for prester,

Selv om vi er alle i den kategori, uten krage,

Til å bevitne livet og ordet, lyset og veien,

Som skaper og gjenskaper i all evighet.

*37

SAMLING

Av alle ting

Er menneskene nærmest

Det urokkelige.

Selv fjell og vann kan forgå,

Men menneskene skal visselig overleve,

I en ny drakt.

Vi har salinger på jorden

Om musikk og diktekunst, maleri

Og arkitektur.

Og alle blir salige i sin tro.

Gifteringer blir forseglet,

Og navn blir glemt.

Selv er vi en mosegrodd stein langs veien

Til Soria Moria.

LIVET

Det er sannhet at jeg lever.

Filosofen vil ikke underkjenne min tilståelse.

Jeg lever over jorden, på en måte,

Både med og uten vinger.

Jeg flyr med tankene, og drømmer.

Det er ikke farlig å ønske seg et annet sted,

En varm solkyst, et basseng

Med vannliljer og roser.

Livet varer ikke som et helikopter,

Men alle trenger vedlikehold,

Og ordene om kjærlighet er smørning på veien.

De gjør nærhet til en salvet olje.

38

MIN SØSTER

Min søster maler, og maler.

Det begynte med et lite dikt om mor.

Så ble det til et landskap med måne.

Og like til i dag henger bildene til utstilling

Så alle kan se min fargerike søster

Som et følelsesmenneske med ansvar

For hele familien,

Som kjenner seg vel hjemme

Bak frihetens rekk verk,

I en hvit sørlandsby.

NÅR JEG KOMMER

Når jeg kommer skal jeg fortelle alt,

Sier den frodige amerikaner.

Men hva kan han fortelle?

Som ikke vi visste før.

At kornåkrene er modne til høsten,

At arbeidsledigheten øker.

Alt dette forteller min onkel,

Som har vært i Montana,

Men aldri får vi vite om sykdom og død.

Selv presidenter kan falle over bord.

De har ikke redningsutstyr,

Og stoler på hæren, som er i oppdrag

På en annen planet.

Bare fortell når du kommer.

Det er hyggelig å høre din egen stemme.

Jeg legger meg flat for dine føtter

Når du girer frem med Jaguar

Og skal file hele Vestlandet på et døgn.

Privat, privat. Men når onkelen kommer

Blir det tydelig hva han har spist,

Hvilke tanker han har om livet,

Som ruller videre, videre.

Selv på prærien klippes tiden i lynfart.

Mens vi venter forteller hele kroppen.

Og ingen falmer før tiden er inne,

Og frukten er moden for et nytt liv.

*39
JEGERNE

Villspor er deres styrke

Til døden,

Mens de andre må flykte for livet

Og kommer omsider hjem

Uten å kjenne røyken.

Jegerne vandrer i blinde

Og dør langsomt,

Mens de andre fryder seg med vin

Fra gullfat.

Fremmede må de vandre rundt

For å plage og myrde,

Som i redsel,

Mens de andre kan fryde seg i Paradis

Med varme hender.

HÅP

Lykkelig er den som har håpet

Og kan leve uten redsel.

Lykkelig er den som har et helt hjerte,

Uten svik.

I det huset er forrådet evig.

Og gleden over en ny fødsel

Åpner himmelens port

For liten og stor.

Den som har håpet i sitt hjerte

Tilhører en evig slekt.

Håpet gir nye krefter, og forvandler

Den svake til et nytt liv.