 |
| Munch-ill |
Side 8-12
ET MENNESKE
Et
menneske bærer vinterdagen,
Og
neste dag,
Til
alle dager er talte.
Og
selv blir vi båret på vinger,
Renset
i ordet
Som
sprer seg som gras.
Vi
er nedbøyd som trær i vinden
Når
stormen river
I
våre hjerterøtter.
Et
menneske trenger lys og varme,
Og
nærhet til kilden
Som
gir liv i overflod.
VÅKEN
Visst
er jeg våken i drømmen,
Som
gir meg luft
Som
små hulrom i blomsterjord.
Jeg
kan se landskapet, og kjenner nærhet
Til
gamle og nye venner.
Jeg
er ikke utdatert, selv om årene
Renner
i sand.
Jeg
har et rikt repetuar,
Og
spiller gjerne opp til dans
Utpå
kvelden.
Solen
gir næring, og ordene holder meg våken.
Ordene
lever i meg som bilder
Og
gode minner.
Mitt
indre landskap lengter
Etter
dine vinger.
*9
SØVN
Jeg
sovner ved siden av deg
Med
ditt navn i mitt hjerte.
Vakker
er du i søvnen
Som
en hellig skog.
Vi
går tur i parken, og sitter på en benk
Ved
havets bredd, bare jeg og du.
Din
hud er den vakreste vev.
Min
ensomhet er nær deg hele livet.
Du
er fjellet som aldri svikter,
Landskapet
som vekker meg ved morgengry.
DRØM
Jeg
drømmer om deg
Nesten
hver natt,
Og
bærer deg over ur og fjell
Til
et lunt rede.
Vi
lever som i drømmer
Sekund
for sekund,
Til
den store orkanen,
Da
vi må søke høyere makter.
Kom
til meg nå,
Kom
i lyse drømmer
Før
alderen tar meg med
Under
det kalde teppet i hagen.
Vær
du min drøm
For
evig og alltid,
Og
gi meg mesterens kraft
Til
å formidle ditt navn.
Horisonten
langt borte
Er
blek mot din nærhet.
Ditt
hjerte er drømmen
Fra
morgen til kveld.
*10
LÆR
OSS GUD
Lær
oss Gud din inderlige kjærlighet.
Og
la oss krype inn til hverandre
Så
tøyet revner.
La
oss ligge i åpne enger,
Uten
lås og slå.
La
oss snøre oss inn i ditt telt
Og
bevinge jorden med engler.
La
oss aldri skilles mer,
Men
holde fast på kjærlighetens gåte.
Du
er i meg som barnet
Som
ammer sin mor i søvn.
Brystene
dine vokser
Og
ærer det skapte.
Du
gir fred til vår verden som vokser
Inn
i din himmel.
VILLGRAS
De
unge ser kjærlighet som villgras
Og
fråtser med livet.
De
fattiges kjærtegn lyser i høyborg
Og
varder på veien.
Før
tørken setter inn, er vi frodige som blomster
Og
strutter i været som kløver og lyng.
Men
tiden roper i greiner, marg og bein,
Til
vi blir etterlatt til pleie.
Snart
famler vi etter flate bryst
Og
skrukker i tapetet,
Snart
er vi hjelpeløse med lepper og hender
Inn
i en hektisk hverdag.
Og
kjærligheten ligger som ull i hvilestoler,
Som
stadig blir dypere,
Og
vi kjenner oss ikke igjen,
Og
naboen reiste i går.
*11
DEN
RETTE
Fra
skyene ser jeg
At
hun var den rette.
Og
jeg var et modent korn
Som
hun smakte på.
Fra
ensomheten lyste min kjære,
Og
tinte den frosne jord
Til
en frodig hage.
Den
ene er født, og fødes hver dag
I
mine armer, i mitt hjerte
Mellom
himmel og jord.
Om
natten drømmer jeg om ditt navn,
Din
nærhet, ømhet og varme.
Jeg
drikker din vin
Og
danser i dine armer til solen står opp.
SKRIVER
Jeg skriver fra månen
Jeg skriver fra månen
Og
elsker ditt ansikt, ditt lys.
Dine
øyner stråler imot meg,
Og
leppene mine roper navnet i drømmen
Dag
og natt.
Jeg
skriver et dikt til ditt minne,
Og
går turer i fjellet,
Der
vi gikk sammen i evighet,
Omfavnet
av et inderlig lys
Som
holder meg våken til jorden revner.
Jeg
skriver om drømmen,
Og
bærer deg med meg til verdens ende,
Og
løfter deg på mine skuldre
Som
en dyrebar gave, som gleden i livet
Mellom
jeg og du.
*12
FØLELSER
Det
kommer an på følelser
Når
vi roper på hverandre, eller snakker
Til
en vegg.
Adam
spiste av frukten.
Og
kanskje hadde han ikke noe valg.
Av
celledeling er vi blitt flere
Til
å dele av høstens grøde.
Kornåkrer
og mennesker står klare
Til
å befolke jorden
Eva
elsket.
Følelser
er ikke bare kjønn og hender,
Varder
på veien, og noen å gå til
Når
alt hoper seg opp.
I
søvnløse netter lengter vi etter den ene
Som
lengter etter den andre
Som
dyrene i paradis.
Eva
lokket Adam, og adam lot seg friste.
Og
alt var såre vel til ormen
Gav
menneskene gift.
Fra
da av måtte de gjenlevende
Streve
for maten med møye,
Og
nye babyer ble født med smerte.
Men
Gud er aldri langt borte,
Og
menneskene roper i sin nød,
Og
under skjer.
LEVE
VIDERE
Jeg
vil helst leve videre,
Gjerne
for alltid,
Så
jeg kan møte den ene,
Og
elsket av all makt som en blomst,
Ved
å favne og gi.
Jeg
vil leve villig, og spire over hele jorden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar