MITT INDRE LANDSKAP Del-8 (13/13) Dikt av Sigve Lauvaas

Bak skyene er himmelen alltid blå.

*40
GLEDE

Når jeg opplever glede i livet,

Er det som en lykkelig erfaring

I kjærlighet.

Der gleden får rom

Finnes ingen skam, ingen sorg.

Og vi kan gå nakne for hverandre.

I gledens rus er vi beskyttet

Av himmelens engler,

Og vi kan se lyset frem

Med tillit og håp.

FAVNE

Å favne den ene, er som å favne livet.

Vi strekker våre armer opp

Til høyere makter,

Til en glede som blir båret av lys

Og kjærlighet.

Vi favner hverandre i glede over at vi er til,

Og i glede over nærheten til Gud,

Som er grunnlaget for vår eksistens.

Vi favner hele livet som et mysterium,

Og lager avtrykk i sanden.

Våre navn blir skrevet i bølger.

Vi føler oss hjemme i landskapet

Under himmelens lys.

BARNET VOKSER

Å bli elsket som barn

Er en glede som aldri dør.

Å bli beskyttet av en mor eller far,

Gir identitet og glede.

Og i denne grenseløse omsorg

Kan barnet hvile ut, og vokse

Til glede for hele verden.

For et barn er oss født.

*41
NOEN GANGER

Noen ganger finner jeg ikke ord

For mine indre tanker.

De kommer gjerne i bilder

Eller følelser.

Jeg føler meg lammet når ordene er langt borte,

Og jeg selv er til stede

Som tjener i vingården.

Når landskapet former seg

Foran mine føtter, og veien blir til mens jeg går,

Føles det som å erobre nytt land.

Noen ganger hviler jeg i dette landskapet,

Og kjenner at her er godt å være,

Som et barn som er kommet hjem

Etter en lang reise.

ØNSKER

Hele livet er ønsker og lengsel.

Vi må velge høyre eller venstre.

Valgene står i kø

Som barn i barnehagen.

Jeg brenner for å filme ord i landskapet,

Bli mer kjent med mitt indre

Som jeg bærer med meg,

Og en gang må forlate.

Men sjelens rom, det aller helligste,

Skal ingen makt i verden få røve fra meg.

Der er kronen på verket,

Guds stempel og signatur.

FRANS

Frans fra Assisi gav alt til de fattige.

Sånn ble han rik.

Ordene jeg får som gave,

Gir jeg videre til gjenbruk i tusen ledd,

Til en evig fornyelse,

Så jorden kan bli hellig og ren.

Det er mitt bidrag til fellesskapet.

*42

KREKLING

Så mykt som krekling

Med steiner i

Kryper sneglene på naken jord.

Og mennesker kryper

Fra de er små

Til de er skyskrapere.

De kryper over jorden vår

Og underlegger seg

Et teppe med strå

Til å hvile i.

Krekling og lyng kryper

Som maur over store vidder,

Uten å tenke på erobring.

De bare kryper for å leve,

For å favne

Det som Gud har skapt.

ERFARINGER

Alle mine erfaringer

Ligger skjult i veven

Som blomster og blad.

Uten hemninger har jeg erfart

Gjennom livet,

Og ytrer meg deretter

Som en som har reist langt.

Annerledes er ikke verden.

Inni meg lyser fjellet

Som en varde,

Og jeg klatrer med besvær

For å komme høyere.

Om erfaringene forteller

Sannheten om meg,

Er de en viser for etterkommere

Hva jeg har lært:

Å blåse liv i inntørkede bokstaver

Og nytteløse ord

Til en misjonsbefaling, å gå ut.

*43

FJELL

Fra fjell til fjell

Stiger jeg med vinden, alene.

Jeg svaner ingen

Og bøyer kroppen

Til et nytt sprang ut.

Jeg svaner ikke vinger,

For jeg er lett som myrull

Og smetter og tripper

Fra grein til grein

Som en sommerfugl.

Fjellet er min trygge havn,

Der vekten av min kropp lander

Som et fly etter flykt.

Som et nyfødt barn i armene,

Kommer jeg en dag

Og kysser min elskede

For åpen scene.

Mitt trygge fjell våkner,

Og jeg er der.

RUNDT MEG

Alt fortsetter rundt meg.

Med evne og kraft fortsetter planetene,

Og øyeblikket glir hurtig forbi.

I grove trekk blir jorden forandret, forvandlet

I en runddans rundt meg.

Og jeg er ingen prins,

Men helt vanlig i høyeste grad,

Et ekte menneske.

Rundt meg går du, og du,

Og alle jeg gikk forbi,

Som det ikke ble noe av den gangen

Forelskelsen lyste som stjerner

Dag og natt.

*44

RIKDOM BEDRAR

En kan leve lykkelig uten penger,

Uten bil og båt.

Fattige mennesker kan leve et rikt liv,

Mens de styrtrike gråter, uten venner.

Rike mennesker kan gi

Fattige mennesker mat og klær.

En dag vil fattige og rike bli venner

Som likeverdige borgere på jorden.

Da blomstrer Sahara.

SISTE VERS

Siden jeg er innskrevet

Trenger jeg ikke plage andre å passe på.

Jeg er innskrevet, og skatten er betalt,

Men barndommens tempel

Er ennå ikke ferdig.

Jeg bygger på huset til min død.

Her er plass for alle mine dikt.

Og jeg legger dem i forvaring

For pest og ildebrann.

Ingen biskoper eller prest kan skåne meg for bålet,

Men alle mine dikt må nok en gang opphøyes

Til stjerner og Gud.

Mitt indre landskap er ikke ferdig.

Drømmene står i kø.

Jeg har ingen å bebreide.

Når alt kommer til alt lever jeg i paradis nå,

Eller i en potetåker,

For jeg har nok av alt.

Men en gang skal jeg sove lenge,

Forvist fra bokstaver og dikt,

For å renskrive testamentet for neste generasjon.

Det er en prosess jeg må ta med

Før engelen banker på.

*45

ET LAND

Et land består også av mennesker,

Veier, broer og tunneler,

Lyng og gras.

I nord er vi spesielt velsignet

Med høye fjell og snø.

Og alt vi har, er livet.

Et land uten liv,

Er som en ørken uten vann.

Og hvem skapte alt dette?

Takknemmelige går vi, hver til sitt,

Og hviler i lengsel

Under himmelens rutsjebane.

Et land stuper i v-tegn en vakker dag.

Da smuldrer jorden,

Og menneskene får vinger.

LÆRE

Kanskje jeg burde lære

Av de mange spørsmål i livet?

Korte og lange vintrer

Oppleves ulikt fra menneske til menneske.

For meg begynner livet under snøen,

Og vokser til en veldig skog,

Med røtter som klamrer seg til jorden,

Og holder den i sjakk.

Visstnok er jeg ung enda,

Men jeg burde lære å si adjø,

For en vet aldri.

Den som styrer med slikt har taushet.

Jeg burde lære å overlate alt til andre.

Å være fri som fuglen, er mitt høyeste ønske.

Derfor må jeg overlate en endeløs rad med dikt,

Og uferdige vers, til de etterlatte.

Og eiendommen kan de dele i båter.

MITT INDRE LANDSKAP Del-7 (13/13) Dikt av Sigve Lauvaas

Norsk landskap-ill

Side 33-39

UTSIKTEN

Utsikten smiler til meg, til alle,

Den smiler bortover

I klar kveldssol.

Og lampen i taket smiler,

Og doktoren sier at alt er bra,

Sel om jeg står ved stupet,

Går hjertet som i ungdommen,

Og øynene holder seg til skriften.

Her er mye å tale over.

Videre er utsikten bare fjell og vidder.

Og jeg er alene igjen,

Og fremtiden er blå.

TONER

Der er toner i luften,

Glassklare toner mellom lysskjær

Og morgentåke.

Når natten splintres i to,

Og det ene blir dag,

Henger vi sammen som fluer,

Og surrer rundt og rundt grøten

Som en stjerne.

Og tonene stikker i øyekroken

Når jeg blunker.

Det stikker i knuste glass på verandaen

Etter innbruddet.

Og jeg var alene med en engel.

Toner går ut til unge og gamle,

Og dem som er midt imellom

Bøyer seg i graset

For å se etter gresshoppene som synger

Vår og sommer,

Kjærlighet til livet, kjærlighet.

*34

FUGLER

Fuglene bor på planten vår,

Og vi vet snart ikke hvem som flyr lengst.

For alle flyr, og vi glimter forbi

Sol og måne.

Skyene er som myk snø

I et varmt og deilig rom, i et eventyrrike

Med konge og dronning.

Hvem som styrer fuglene, vet bare Gud.

Men mennesker har piloter.

Og i rekkene er klasseskillet opphevet.

Jeg reser alltid på første klasse.

SKAPET

Skapet er tomt,

Huset er kaldt, og ute regner det

I en skarp, bitende luft.

Skapet sprekker, og jeg er alene i verden,

Uten oppakking, nesten uten en tråd.

Jeg gråter ikke over tilstanden.

Det er ingenting jeg kan gjøre ved det.

Jorden seiler sin sjø,

Og jeg er på bølgene fra tidlig til sent.

Kanskje får jeg flytte snart?

KUNST

Kunsten å undres over ordene

Som hagler ned

Som stråler fra sol og stjerner, fra vinden.

De er hemmelige hjul som ruller inn

Fra alle verdens kanter

Og vil ha oppmerksomhet som små barn.

Og jeg er ingen forsker, eller terapeut.

Kunsten er bobler i tidevannet

Som ruller over jorden som bølger i tiden.

Vi skal alle leve med den i vårt indre,

I vårt evige hjem.

*35

TANKEDIKT

1.
Om sorgen ikke var så svær,

Kunne jeg dikte med kraft

Inn i en ny tid.

Om kjærligheten kom tilbake,

Ville jeg ofre alt

For å gjøre den andre lykkelig.

Om barna lekte og sang, uten bekymring,

Ville jeg tåle mer,

Og se fremtiden lyst i møte.

Om ungdommen i sin natur

Gikk til glede og fest,

Var det trøst for mitt gamle hjerte.

Om menneskene fant seg til rette,

Og levde i fred over alle grenser,

Kunne jeg sove i ro

Og drømme om den ene.

2.

Travle mennesker leser ikke tykke bøker.

Dikt er for travle mennesker,

Som vann er for melonen.

I et dikt kan en finne vennskap, og bli forelsket,

Så gradestokken revner,

Og vi må ha fly hjem før tiden.

Det uanstrengte språket i et dikt får oss til å se

På en ny måte.

Dikt er på en måte briller og berøring.

Ansikter i berøring er dikt som kvikker opp landskapet.

Og vi ser forvandlingen mennesker imellom,

Og vårt indre liv får uante dimensjoner.

  

*36 

STILLHET

Vår elskede stillhet må komme inn i rommet,

Og være et anker i vårt liv,

En helsebringende kost ved bordet,

Manna på alle våre veier.

Du klare morgenstjerne, stillhetens sol

Som rommer alt i alle, må komme inn i mitt hjerte

Og skape fred og harmoni.

Forbarm deg over oss alle, forbarm deg

Over våre ømme hjerter og stive blikk,

Som kjølner med alderen.

Du stillhet i trær og planter, hold oss frem i lyset,

Så vi kan se som et fuglehjerte

Og kjenne bølgene av din kjærlighet.

INGEN OLE BULL

Jeg er ingen Ole Bull eller Shakespeare,

Og har ingen anelse om fiolin

Eller sonetter, men skriver av hjertens lyst,

Som en foss i vårdrakt.

Jeg skriver under høye fjell

Med utsikt til havet som speiler himmelen,

Og gløder i all sitt velde.

Jeg skriver stillheten tilbake.

At hvert ord jeg berører skal få virkning,

Vet jeg ikke nå, men det er en forbrytelse å tro

At livets torner er musikk fra en blå brønn,

Uten håp til å arve en ny jord.

Jeg skriver heller ikke for prester,

Selv om vi er alle i den kategori, uten krage,

Til å bevitne livet og ordet, lyset og veien,

Som skaper og gjenskaper i all evighet.

*37

SAMLING

Av alle ting

Er menneskene nærmest

Det urokkelige.

Selv fjell og vann kan forgå,

Men menneskene skal visselig overleve,

I en ny drakt.

Vi har salinger på jorden

Om musikk og diktekunst, maleri

Og arkitektur.

Og alle blir salige i sin tro.

Gifteringer blir forseglet,

Og navn blir glemt.

Selv er vi en mosegrodd stein langs veien

Til Soria Moria.

LIVET

Det er sannhet at jeg lever.

Filosofen vil ikke underkjenne min tilståelse.

Jeg lever over jorden, på en måte,

Både med og uten vinger.

Jeg flyr med tankene, og drømmer.

Det er ikke farlig å ønske seg et annet sted,

En varm solkyst, et basseng

Med vannliljer og roser.

Livet varer ikke som et helikopter,

Men alle trenger vedlikehold,

Og ordene om kjærlighet er smørning på veien.

De gjør nærhet til en salvet olje.

38

MIN SØSTER

Min søster maler, og maler.

Det begynte med et lite dikt om mor.

Så ble det til et landskap med måne.

Og like til i dag henger bildene til utstilling

Så alle kan se min fargerike søster

Som et følelsesmenneske med ansvar

For hele familien,

Som kjenner seg vel hjemme

Bak frihetens rekk verk,

I en hvit sørlandsby.

NÅR JEG KOMMER

Når jeg kommer skal jeg fortelle alt,

Sier den frodige amerikaner.

Men hva kan han fortelle?

Som ikke vi visste før.

At kornåkrene er modne til høsten,

At arbeidsledigheten øker.

Alt dette forteller min onkel,

Som har vært i Montana,

Men aldri får vi vite om sykdom og død.

Selv presidenter kan falle over bord.

De har ikke redningsutstyr,

Og stoler på hæren, som er i oppdrag

På en annen planet.

Bare fortell når du kommer.

Det er hyggelig å høre din egen stemme.

Jeg legger meg flat for dine føtter

Når du girer frem med Jaguar

Og skal file hele Vestlandet på et døgn.

Privat, privat. Men når onkelen kommer

Blir det tydelig hva han har spist,

Hvilke tanker han har om livet,

Som ruller videre, videre.

Selv på prærien klippes tiden i lynfart.

Mens vi venter forteller hele kroppen.

Og ingen falmer før tiden er inne,

Og frukten er moden for et nytt liv.

*39
JEGERNE

Villspor er deres styrke

Til døden,

Mens de andre må flykte for livet

Og kommer omsider hjem

Uten å kjenne røyken.

Jegerne vandrer i blinde

Og dør langsomt,

Mens de andre fryder seg med vin

Fra gullfat.

Fremmede må de vandre rundt

For å plage og myrde,

Som i redsel,

Mens de andre kan fryde seg i Paradis

Med varme hender.

HÅP

Lykkelig er den som har håpet

Og kan leve uten redsel.

Lykkelig er den som har et helt hjerte,

Uten svik.

I det huset er forrådet evig.

Og gleden over en ny fødsel

Åpner himmelens port

For liten og stor.

Den som har håpet i sitt hjerte

Tilhører en evig slekt.

Håpet gir nye krefter, og forvandler

Den svake til et nytt liv.

MITT INDRE LANDSKAP Del-6 (13/13) Dikt av Sigve Lauvaas

Side 26-32

GULLBOKSTAVER

Vårt fødested står med gullbokstaver,

Og navnet til den vi elsker.

Vi lever litt i skyer, før vi lander,

Og berger den ene i land.

Vi rekker ut våre hender i rommet,

Og løfter den utkårede

Over møbler og boligblokker,

Mot en stjerne.

Med gullbokstaver skriver vi navnet i alt,

Så vi aldri glemmer,

Og bygger hus til millioner,

Så hver kvadratmeter får sin pris i gull.

For den ene gjør vi alt. Slik er livet,

Slik lever vi fra dag til dag

Med et åpent sinn,

Med kjærlighetens nistepakke i boks

Til solen renner i havet.

LYKKELIG ELLER…..

Lykkelig eller ulykkelig?

Vi klarer å dø til slutt. Vi nærmer oss jorden

Hver dag, hvert sekund.

Det er ikke langt mellom liv og død.

Trafikken er et speilbilde i oss

Fra vugge til grav.

Vi mumler noen ord mens vi venter,

Og noen ord til avskjed,

For vi vet ikke når engelen kommer.

Lykkelig over levd liv, over ord

Som aldri ble sagt høyt, er i Guds hender.

Verdens undergang kommer snikende.

Likevel gjaller det i mine årer av frykt og lengsel.

Og sånn må jeg ha det, før forvandlingen.

Det er min lodd i livet.

*27

ØNSKER FOR DAGEN

Jeg ønsker lykke og sannhet,

Og evigheten i en sky.

Jeg ønsker visdom,

Og kraft til å skille mellom rett og galt.

Jeg ønsker en hånd å holde i,

Og kjærlighet uten grenser.

Jeg ønsker en vei som er trygg å gå,

Og en rolig tid ved havet.

Jeg ønsker to øyner i mine

Som speiler stjerner og sol.

Jeg ønsker en blomstrende hage

Og et velsmakende frokostbord.

Mine ønsker for dagen og timen

Er ønsker for liv og vei.

Jeg ønsker en evig sommer

Med frukt i overflod.

Jeg ønsker en deilig kvinne

Med et hjerte av himmelsk gull.

Jeg ønsker ord på min reise

Som vekker, og skaper forvandling

I landskapet rundt.

Jeg ønsker at kjærligheten

Må forme mitt liv og min munn,

Så alt det jeg sier gir mening,

Og lykke for alle jeg møter

På vandringen her på jord.

UNDRING

Jeg undres over mennesker

Med en vanskelig barndom,

At de klarer å se veien med gull i sikte.

De strever i høyeste grad, og søker den ene

For å komme over grensen

Til et kostelig liv med hus og barn.

Jeg undres over alle hjerter

Som hamrer i takt gjennom livet.

Så ensomme de er, uten omstendigheter,

Og øyner for engler og Gud.

*28

SKYER

Over meg flagrer hvite skyer.

Det er vinger fra en annen verden

På flukt over fjellene.

Jeg ser skygger i dalen,

Og noen stryker meg på kinnet.

Det er viktig å høre til, kjenne nærhet

Fra noen en er glad i.

Jeg vet ikke alt, men det som er viktigere

Enn karriere og penger,

Kommer høyt på rangstigen.

Som maler ville jeg sett skyer i bevegelse,

Og mennesker skulle fått liv

Til å hylle hverandre.

Vi er fattige uten denne sammenheng

Mellom hjerte og hjerte,

Og det hellige mellom himmel og jord.

Så la oss rotfeste oss i treet

Og ta frem kikkerten,

Så vi kan se horisonter i det fjerne,

Der skyene går i blått.

HIT

Hit er jeg kommer nå,

Og vil med all sannsynlighet gå over i historien

Som en glemt navnebror.

Vinden suser, men ingen vet hvor den kommer fra.

Menneskene lever, med ulike motiver,

Og ingen vet hvor de strander.

Kanskje bølgene på havet kan fortelle?

Uansett er vi på reis, og trenger å møtes en gang,

For å snakke videre. Og vi er så glad i hverandre.

*29

OVER ALT

Etter å ha lett overalt,

Fant jeg min førstefødte,

En fargerik klatt midt i byen.

Colorado er hans navn,

Og jeg ser han trives overalt

Med regnbue klær som lyser opp.

Jeg er aldri alene lenger,

Men vet at han finnes et sted der ute

Mellom venner og ordmusikk.

Når tiden er inne tro jeg

At han må lete etter meg overalt,

For jeg kan snart bli usynlig.

ENGEL

Jeg har sett engler,

Og er helt sikker på at de finnes.

Det er et kjærlighetens mysterium

Å ha en engel ved sin side.

Hjelpeløse mennesker,

Mennesker uten engler, har et tapt liv,

Er frosne og gjerrige,

Og mangler gnisten til å lyse for andre.

Små signal i livet, kan forandre alt.

Selv fugler er vare for været

Som skaper seg om hvert sekund

Så vi kan få frysninger.

Men, der kjærligheten får rom,

Er englene aldri langt borte.

De snakker til hverandre, og til oss

Som venner og familie fra opphavet.

Jeg har sett engler, og kjenner meg trygg,

Selv i vanskelig farvann.

Jeg vet jeg er reddet fra dypet

Av en engel som er midt iblant oss.

Det er et privilegium å leve

Med engler i rommet.

Da er en aldri hjelpeløs eller alene.

Engelen er vår rådgiver og bestevenn.

*30

VED FUGLEBRETTET

Når jeg betrakter fuglene, litt på avstand,

Føler jeg med dem på vektskålen.

Det skal ikke mye til å tippe over

Den ene eller andre siden.

Livet er skjørt, og vi trenger vinger

For å holde balansen.

Ja, vi trenger vinger for å plante og høste.

Selv små barn er opptatt av det

Å kommer frem, fra a til å,

Så livet kan gå videre, videre,

Til en ny vår.

MINNEBOK

Hele livet er en minnebok.

Vi skriver daglig, og legger nytt til gammelt.

På gullskåler bærer vi frem våre minner.

De skal forsegles i hundre år,

Til jeg kommer tilbake.

Historien må ikke graves ned.

Den er et tempel i mitt liv, en sang om å være

Det en ble gjennom tusen irrganger,

Gjennom smeltedigelens lys.

Vi lengter hele livet etter den ene,

Som forvandlet alt, og gav oss trygghet

Til å utvikle språket

Til en vei fra generasjon til generasjon,

Fra folk til folk.

*31

JEG HILSER

Dette er mitt liv,

Med forelskelse og ekteskap,

Og andre skap.

Mitt liv er sammenvevd som hud og hår.

Og nå vil jeg gjerne vende tilbake til begynnelsen,

Leve om igjen alle dager og netter,

Finne helheten fra det første spadetak.

Hadde min bønn blitt hørt,

Ville jeg nok valgt annerledes.

Men frels meg fra hat og avsky,

Og gi meg mer kjærlighet,

Så jeg kan se hvor veien går.

OMSIDER

Omsider skal vi møtes igjen.

Og en gang er kjærligheten åpenbar,

Så vi med skjelvende hender kan favne

Og elske i hundre år.

Omsider blir vi overrasket over ordene,

Den intense gløden,

Flammene som blusser opp i hjertet

Til den en elsker.

Friheten å være den en er, gjør oss til mennesker

Som forvandler andre i væremåte og stil

Bare med en håndhilsen.

Kjærlighet smelter harde hjerter,

Og får blomster til å spire, og gras til å gro,

Fugler synger, og barn traller og ler.

Dette må vi aldri glemme ved graven,

Når minner skal deles ut.

*32

TEGN

Jeg mobiliserer mine innerste tanker,

For å få klarhet over historien.

Kornet flyter, og vi med den.

Og himmelen er overalt.

Vi bare bor her, er støttepilarer fra jorden

Og opp i det blå,

Der alle blir omfavnet, de som går med hvite klær

Og lever sitt liv i nåde under hvite stjerner.

ARKEN

Vi er i arken,

Og himmelen er over oss.

Her har vi vårt korte eller lange liv,

Som trær og mose.

Vi er i arken, og går i regn og tåke

Over kontinenter

Til en fredfull kyst.

I horisonten skimtes et landskap

Vi kan ta i eie.

Der gror dadler og fiken, bær og frukt

For alle raser og nasjoner.

Vi er i arken uten skrupler,

Til signalet lyser, og vi kan stige ut

Som himmelens engler

I de levendes land.

JEG LENGTER

Jeg lengter etter deg

Som etter min egen navle.

Jeg lengter etter ditt liv,

Som er en del av mitt jordiske liv.

Jeg lengter etter den ene

Som gav meg muligheten å se

Lenger enn horisonten, inn i evigheten,

Med doktorgrad og fiolin.